Sagbruket ved Hakedals verk,  (rettskriving: Hakadals Verk?) ved Nes


(Postkort fra ca. 1910)


(Bilde fra omtrent samme vinkel, tatt i november 2018)

Ved Sagfossen har det vært sagbruk siden 1610. Det lå under gården Nes, seinere Hakedals Værk.
Det siste sagbruket ble anlagt i 1905 og ble drevet fram mot 1949.
Sagbruket ble nedlagt fordi lastebiler overtok tømmertransporten. Alt tømmer ble etter hvert kjørt til Løvenskiolds sag på Brekke i Maridalen.



Flyfoto over sagbruket fra 1946  (bildet må dreies så riksveien kommer mer i norvestlig retning
Her får vi et inntrykk av sagbrukstomta. Til venstre i bildet er Sagdammen der det ligger tømmerstokker, riksveien og arbeiderboligene på Sagbakken
På den andre sida av riksveien ligger saga med tilhørende bygninger. Til høyre ligger materialer til tørk i plankestabler, de fleste med et tak over.
Midt i bildets nedre del ser vi jernbanebrua over elva, og videre dreieskiva og sporet opp mot veien og stasjonen.



Inne på sagbrukstomta kan vi ennå se flere spor etter sagbruksdriften. Her er det store betongkonstruksjoner. Det er ei bru, to mindre brukar og en stor rund konstruksjon i bakken. Alle disse var deler av et jernbanespor som gikk mellom sagbruket og jernbanen ved Hakadal stasjon. Den store runde konstruksjonen var til ei dreieskive som sørget for at vognene ble dreid inn på sporet opp til stasjonen.

Jernbanebrua. På begge sider er grusfyllingene borte, slik at det er mer enn en meter opp til brua fra bakkenivået. Antakelig ble grusen tatt av storflommen i 1987.

Det var bare ei vogn av gangen nede på sagtomta. Den ble dreid for å komme i riktig retning oppover mot stasjonen.
Ei vogn med trelast var selvsagt tung, men dreieskivene ble betjent med muskelkraft. Jernstenger (stag) ble brukt til å dreie vognene inn i riktig retning.   


Fundament til dreieskiva for jernbanevognene. Vognene ble dreid rundt med håndmakt. Spaker i vognene ble brukt til å skyve dem rundt. Bildet er tatt på befaring i november 2018 med Knut Røsjø og Finn Olafsen.

På selve sagbrukstomta kan vi se rester av grunnmuren etter den store saga oppe ved den røde og hvite kraftstasjonen. Det er en mur som er bygd av store  steiner.


Rett nedenfor denne kraftstasjonen, på motsatt side av elva (sør), ser vi et kraftig fundament. Det var til et transportbånd som ble brukt til å frakte sagflis fra saga til ei smie og ovn. Båndet var innebygd i ei kasse og det var gangbane langs den. Ovnen hadde en 30 meter høy teglsteinspipe. Pipa ble revet i 1967 og da var den det siste store som sto igjen etter sagbrukstida.
Det var også transportbånd til flishuset på nordsida av saga.
Det meste av sagflisen ble brukt til strø i fjøset på Værket, men flis gikk også til andre gårder rundt om i dalen. Når det var overskudd av flis, ble den brent.

Det er en del andre fundamenter, grunnmurer og formasjoner i terrenget som er minner fra sagbrukstida.

Sett fra betongbrua
Tar vi utgangspunkt i den kraftige betongkolossen som var jernbanebru over elva, kan vi se hvor sporet gikk i nordlig retning. Snur vi oss rundt, ser vi hvordan sporet gikk i sørlig retning, til fundamentene av ei dreieskive og videre over to mindre bruer og opp mot riksveien der sporet gikk i trebru over veien.

 
Grunnmur til kontorbygget. Anslagsvis 50 kvm. I bakgrunnen skimter vi veien som går i en sving til riksveien.

Inne på sagtomta
Nede på sagtomta ser vi grunnmuren til det gamle kontoret.
Vi finner også rester av traseen til jernbanesporet med tre sidespor mot øst.



Ei skinne som stammer fra sporet ut til en av tørkeplassene.



Forhøyning i terrenget. Det var underlaget for skinnegang til breie skinner til å trekke vogner med trelast til og fra tørkeplassene.



Dette er fundamenter til det ene bordhuset der materialer ble tørket.

Vogna ble vinsjet opp og ned
Jernbanesporet førte via to dreieskiver opp til Hakadal stasjon.
Rester av den ene dreieskiva og jernbanebrua i betong ser vi mot sør.



Fra dreieskiva gikk jernbanelinja skrått oppover mot riksveien og over to mindre bruer.  Dagens klopper er bygd til den blåmerkede stien.

Sør for dreieskiva ser vi rester av to mindre bruer som jernbanesporet gikk over. Nå står bare brukarene igjen. Her har det vært åpning i jernbanefyllinga for at overvann skulle slippe gjennom, og ikke undergrave sporet.
Fyllinga skråner opp mot Hadelandsveien der sporet gikk i trebru over veien.



I bakgrunnen ser vi tydelig konturene av fyllinga som jernbanesporet gikk på opp mot trebru over riksveien.



Skisse hentet fra boka ”Gjøvikbanen”.

Dette sidesporet fra stasjonen ble kalt sagsporet eller Løvenskiolds spor, etter eieren på Værket. Det ble tatt i bruk i 1920. Før den tid ble trelasten fraktet med hest og vogn opp til stasjonen.
Bakken opp til stasjonen var for bratt til at vogner kunne trekkes av lokomotiv.
Over en distanse på 400 meter skulle vognene 30 meter høyere opp fra utgangspunktet ved elva. Vognene ble trukket opp med vinsj som sto i et eget hus oppe ved toglinja, sør for stasjonen. Også når vognene skulle ned til sagtomta, måtte vinsjen brukes, den holdt igjen vognene og slapp dem kontrollert ned.


Sagbruket ved Sagfossen lå nedenfor Hadelandsveien og den gamle Sagstue bru. I Sagdammen nede til høyre i bildet ser vi tømmeret ligger klart til å bli sortert og ført inn i kjerraten inn til saga.

Mer om sagbruket
Tømmer til sagbruket kom fra skogene omkring. Mye ble fløytet på elva om våren/forsommeren.
I Sagdammen på vestsida av dagens Hadelandsvei var det en sortering før stokkene ble sendt i kjerrat (renne) ned i sagbruket.

Sagbruksmesteren avgjorde hvilke dimensjoner trelast som skulle skjæres.
Det var ulike typer materialer, grove uhøvlede planker, firkant bjelker og bord, fin høvellast, panel og listverk. Det ble også skjært kassebord for å få mest mulig ut av tømmerstokken. Bakhon ble brukt til gjerder (skigarder) og ved.



Hard sjauejobb med tunge materialer
Råsjauen ble det kalt når saga skar materialer og de måtte bæres til stabler der de skulle ligge til tørk. Råsjauen var slitsomt arbeid. Ofte var plankene grove, og som helt ferske fra saga, var de også ekstra tunge. Plankene kunne skjæres i opptil 7,5 meters lengde (15 halvmetere som var målet den gangen).
Tømmerhoggerne fra skauen var med på dette som gjerne foregikk mesteparten av sommeren, mens hogsten foregikk om vinteren.
Noen av sagbruksarbeiderne deltok også i råsjauen selv om de var regnet som spesialarbeidere.
De som var med i råsjauen, hadde ei lærpute på skuldra for å skåne den. Lærputa var festet med ei skrå reim rundt kroppen.



Foto: Engerdal, Jakob Jakobsen/ Trysil Engerdal Museum

Materialene ble fraktet med hest og vogn fra saga til tørkeplass, og fra tørkeplass til Hakadal stasjon helt til 1920. Da ble det jernbanesporet anlagt fra stasjonen via to dreieskiver og ned mot sagbrukstomta.
Fortsatt måtte nyskjærte materialer fraktes med hest og vogn til vogner som gikk på skinner. Tre skinneganger gikk på tvers av jernbanesporet og førte ut til tørkeplass og tørkehus for materialene.
Materialene lå til tørk gjennom vinteren før de ble fraktet bort.

Materialene ble stablet med håndmakt. Stablene ble bygd med planker på tvers i endene så de dannet trappetrinn etter hvert som det skulle stables i høyden.  


Sagbruksarbeidere og arbeidere på Værket (?) i Hakadal, udatert bilde, ukjent fotograf

Sagbruksarbeidet var helårs virksomhet.
Det kan ha vært 14-15 mann som hadde jobben sin her.  

Brede Bredesen, var også ordfører en periode, drev på saga.
Faren Harald Bredesen og flere av hans sønner var på saga i perioder.

Ulykker
Ganske vanlig at sagbruksarbeidere manglet fingre. Sagbruket var regnet som farlig arbeidplass og unger hadde ikke adgang. Vi er ikke kjent med om det var alvorlige ulykker.

Arbeidstida
Arbeidsdagene var som på Verket. Klokka på Verket varslet når en skulle begynne og når det var pauser.
Arbeidsdagen var som oftest : Start kl 0630 om sommeren, kl 0700 om vinteren.
Halvtimes frokost kl 0930 – 1000.
Halvannen times middag fra kl 1300.
Arbeidstida slutt kl. 18 om sommeren, kl. 17 om vinteren.

Den siste fløtinga
Knut Røsjø var  skolegutt, og jobba i skauen ved siden av. Han deltok i den siste fløtinga, en lang dag  i juni 1948.
Det var sluttrensk fra Stryken, det vil si at tømmerstokker som hadde satt seg fast på vei nedover elva, måtte løsnes for å fløtes videre.
Det var fortsatt kaldt i elvevannet, men de måtte uti ganske tidlig og gikk derfor våte gjennom hele dagen.
Da  de kom til Elnes, var det pause.

Tømmer ble også sluppet på elva fra Brattvelta nord for Varpet. Der er det bratt og skråningen har mindre avsatser som holdt igjen noen av stokkene.

Fra verksdammen til Sagdammen ble tømmeret ført i ei tømmerrenne.

Der stokkene kom ut av renna i Sagdammen, ble det kalt Sjonken – antakelig etter svensk sjunke (synke) fordi det var noen stokker som sank og ble liggende der.

På tvers over Sagdammen var det ei ganglense med en smal passasje til tømmerrenna. Den som skulle sortere tømmerstokkene, kunne gå på lensene.
Fordi det var et stykke arbeid å stille inn saga etter varierende dimensjoner, skulle helst stokkene ha så like dimensjoner som mulig.  Med like store stokker, kunne sagarbeidet bli rasjonelt. Omstilling av saga tok tid, og ble helst gjort når det skulle skjæres flere stokker av samme dimensjoner.

Kilde: Knut Røsjø, samtale november 2018, befaring 2018, og boka Høgt opp i Hakadalen, utgitt av Flisby´n forlag i 2003.

lutherTil Historielagets medlemmer og alle interesserte

I dagene 21. til 24. august arrangerer vi tur til Tyskland. Dette er en ekstra-tur; vår vanlige tur i år går til Irland i månedsskiftet mai/juni. Dette gjør vi for å sette fokus på reformasjonsjubileet; 31. oktober er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine teser på kirkedøra i Wittenberg. Historielaget samarbeider med menighetsrådene i denne sammenhengen, og inviterer alle som har interesse av denne turen til ål melde seg på. Vi har 40 plasser, og det kan fort bli fullt, så meld deg på med en gang, hvis du er interessert.
Vi flyr til Berlin og drar videre med buss. Vi treffer vår norske guide, Yngve Leonhardsen; han er filosof og journalist, bor i Tyskland og har store kunnskaper om Luther og reformasjonen. Første stopp blir i Potsdam hvor vi lunsjer. Vi rekker også innom Fredrik den stores slott Sans Souci; bare det er en reise verd. Vi kommer til Erfurt tidlig på kvelden. Her levde Martin Luther som munk fra 1506-1511. Vi bor på hotellet i Erfurt alle tre nettene.
Dagen etter drar vi til Eisenach. Her vokste Luther opp, og vi besøker Luther-huset. Etter lunsj drar vi utenfor byen til borgen Wartburg (på verdensarvlista). Her skjulte Luther seg i den tida han var lyst fredløs; og her oversatte han det nye testamentet til tysk.
Tredje dagen går turen til Schmalkalden, en pen by med hus av bindingsverk. I denne byen, hvor Luther også bodde, var det at reformasjonen fikk en politisk dimensjon. Det ble viktig, også i vårt land, hvor det var kongen som bestemte at vi skulle skifte tro.
Siste dagen drar vi til byen hvor Luther ble født, og døde, Eisleben. Så går turen til Wittenberg, hvor Luther slo opp sine teser å døra til slottskirken, og hvor reformasjonen startet. Byen er preget av sine gamle bygninger og står på verdensarvlista. Her var det fyrsten Fredrik den vise som styrte, og han holdt sin hånd over Luther. Så fortsetter vi til Berlin for å ta fly hjem.

Blir vi noen og tretti, blir prisen kr 9.185 pr person i dobbeltrom. Blir vi 40, går prisen ned til kr 8.490. Det kommer et tillegg på kr 1.960 for enkeltrom. Forutsetningen for prisen er at 1 euro = NOK 9,0.

Alle måltider, frokost, lunsj og middag ligger i prisen. Norsk guide er med oss alle dagene.
Påmelding er bindende. Mellom 22.04. og 02.07. koster det kr 1.500 å trekke seg fra turen. Mellom 03.07. og 05.08. koster det 50 % av turprisen. Etter det belastes man med hele turprisen. Det anbefales å tegne avbestillingsbeskyttelse, hvis man ikke allerede har det.
Meld deg på til Jorunn Andersen, mail Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller telefon 977 42 803; eller til Tom Christophersen, mail Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller telefon 995 42 589. Siste frist for påmelding er lørdag 1. april.

Du må oppgi

· fullt navn (identisk med navnet i passet),
· adresse
· e-post
· telefon,

Regning på depositum kr 1.500 pr person sendes fra turoperatøren Peer Gynt og kommer helt i slutten av april. Sluttfaktura sendes ut ca. 19.06.
Vi håper mange finner turen interessant og blir med.
Vi gleder oss!

Vennlig hilsen
Jorunn Andersen Tom Christophersen

 

Last ned vedlegget med hele programmet under artikkelen