Konsert med dr. Bekken 25. januar 2012

ONE MAN SHOW – BOKSTAVELIG TALT!

img_0207Tenk deg French Quarter i New Orleans. Ute er det 28 hete grader.  Inne i den mørke pianobaren er det enda varmere. Publikum står eller sitter tett i tett. Det er bare så vidt plass til å klappe og gynge i takt med den fantastiske musikken. På scenen sitter en lett grånende, mørkhudet kjempe av en mann. I time etter time henter han frem de mest utrolige krumspring av toner fra et slitent piano.  I tillegg krydrer han låtene med hes, sprukken stemme som er skapt for en eneste oppgave: å synge blues. Kan livet være bedre, eller like bra et annet sted i verden?

 

Ja, faktisk!  Dr. Bekken, eller Tor Einar som han egentlig heter, klarer det kunststykket å flytte opplevelsen til vinterlige Nittedal. Der omskaper han NIL – huset til en pianobar med fortettet stemning og øser av sitt utrolige talent i låt etter låt.  Han er en vidunderlig pianist som stadig overrasker med spennende variasjoner.  Dessuten har han en fenomenal evne til å variere spillet fra det mildt sagt voldsomme både i tempo, kraft og intensitet til det nesten stillestående, enkle og melodiske. I tillegg byr han på svært bra sang. Kunsten med å synge jazz og blues så det låter ekte er et spørsmål om både feeling og timing. Dr. Bekken har så avgjort begge deler. Samtidig krydrer han sangen med supert pianospill. Det er rett og slett ubegripelig godt gjort! Venstre hånd ser ut til å leve sitt helt egne liv der den hele tiden byr på herlige boogie woogie bassganger. Og enten han synger eller ” bare ” spiller, er høyre hånd opptatt med å trylle frem den ene perlen etter den andre. Som om dette ikke er nok, så er han et vandrende musikkleksikon. Mellom låtene forteller han både gripende og morsomme historier om de som skrev dem og de som spilte dem.

Undertegnede hadde et par ønsker for kvelden: St. James Infirmary og Georgia on my mind. Vi fikk den førstnevnte som åpningslåt og den sistnevne som avslutningsnummer. Begge fremført på en mesterlig måte. Mellom de to fikk vi en rekke perler fra pianojazzens mest swingende periode. The Honky Tonk Train blues ble spilt i ”somletog”-tempo. Senere “ stjal “ han noen triks fra en Chicagopianist i Jumping with Jimmy.  Knalltøff boogie full av triks og overraskelser. Vi fikk også høre Please send me someone to love, som bl.a. er innspilt av Ray Charles. Nydelig! Som avslutning i første sett spilte han How could I be blue, egentlig innspilt som duett av to pianister. Dr. Bekken klarte oppgaven med glans, alene!

Etter pausen ble det mer Ray Charles, med Hallelujah I love her so. Ray Charles ville nikket anerkjennende hvis han hørte på! Senere fikk vi høre ” diabetikernes nasjonalsang”! Sugar Blues. Morsom låt og utrolig morsom tekst. Her bidro han også med en vokalsolo der han imiterte trompetstemmen! Veldig bra.  Vi fikk også en ”kinn mot kinn” låt i nydelige That lonesome road. Han fikk også tid til Tico Tico i latininspirerte rytmer. Etter stående trampeklapp fikk vi to ekstranr. Først overrasket han med å synge en fin låt der han spilte ukulele til og plystret soloen.  Så kom en vanvittig blanding av Take the A-train og My Bonny is over the ocean.  Kjempebra, og kjempegøy.

For andre gang på fire år har dr. Bekken gitt oss en uforglemmelig kveld.  Velkommen tilbake!

For styret: Svein Fagersand, tekst og foto.

Dr Bekken Dr Bekken Dr Bekken
Dr Bekken Dr Bekken Dr Bekken
Du er her: Hjem 2012 Konsert med dr. Bekken 25. januar 2012